I BØNN FOR BANDITTENE

Odd Olsen ba en gang om at Gud skulle putte ham i fengsel, og forretningsmannen og hestehandleren ble bønnhørt. De innsatte i Sarpsborg fengsel er blitt bortskjemt når det gjelder besøk, for bønn og andakt.

------------------------------------------------------------
Fra SA: 15.01.2005 Tekst Marte-Kari Melkerud
------------------------------------------------------------

Odd Olsen hevder det er håp for alle, og fryder seg når han får be til Gud for fengselsfugler. –Hvis vi redder en av 50, så er det jo flott, sier han, og smiler med et trillrundt fjes.
I over 40 år har Fredrikstad-karen Odd Olsen besøkt innsatte i forskjellige fengsler. I Sarpsborg er han fast gjest, og dus med både innsatte og ansatte.

Sarpsborg først ute
I tillegg til at han «stikker innom» så ofte han kan, låses han annenhver lørdag fast inn i fengselsbygningen på Kurland. Sammen med kristne kamerater i «Prison Fellowship», byr han på Alpha-kurs, der målet er at deltakerne skal få vite mer om kristendommen.
- Sarpsborg var forresten først ute blant fengslene her i landet når det gjelder å arrangere dette kurset, forteller han ivrig, mens han strener foran oss, nedover trapper og innover trange fengselskorridorer.
Det hjelper ikke med lyse og gule vegger; det går ikke an å skule at det er klamt og innestengt bak murene. Har man ikke vært i et fengsel, er det vanskelig å beskrive hvordan det føles å bli låst gjennom dør etter dør. Men sikkert er det at her er frisk luft mangelvare.
I sofaen i oppholdsrommet i underetasjen sitter 12- 15 innsatte lett henslengt. De kaster et raskt blikk på oss, før Jan Erik Pettersens gitarspill igjen får oppmerksomheten.

Bibel og blingser
På kjøkkenet i et hjørne av rommet er det hektisk aktivitet. Odd Olsen har med god hjelp av Egil Svendsen, smurt det de kaller for snitter, men som i virkeligheten er tjukke blingser med laks og sursild og halve egg klasket på toppen.
- Jeg ser et håp i hvert eneste menneske, sier Odd Olsen, og plirer bak kraftige briller. Magen er dekket av et grønt forkle.
Blant de innsatte i oppholdsrommet fyker han rundt, klapper på noen skuldre og småprater med fåtallet som kan norsk. For det er flere og flere fremmedspråklige som sitter fengslet her, og engelsk har ikke Odd Olsen lært seg. Derfor har han alltid med seg en tolkende hjelper.
Han har utallige historier på lager, hopper nesten av iver etter å fortelle så mange som mulig av dem.
- Noen ganger har kona bedt meg om å droppe lørdagsbesøket bak murene og heller ta det med ro hjemme. Men en feriedag dro jeg likevel av gårde til Sarpsborg, og da ba jeg med en innsatt som ble kristen. Du skjønner, det er farlig å la være å adlyde Herren!

Godhet i alle
Odd Olsen mener at Gud må være verdens beste oppdragsgiver.
- Men når man er så impulsiv som jeg er, hender det jo at jeg tar feil og gjør noe veldig rart, innrømmer han. – Det blir nok bra åtte av ti ganger, tipper jeg!
For ikke så lenge siden ba han for en kvinnelig fange, som var fortvilet fordi hun hadde blitt dømt til fem års fengsel.
- Vi kan be til Gud om at du får kortere straff, sa jeg til henne. - Og tror du ikke, tre dager senere satte dommeren ned straffen til to og et halvt år, sier han fornøyd.
Mange av Dem som Odd Olsen møter i fengselet har aldri hørt om noen Gud, og få av dem har løpt ned dørene i kirker og bedehus.
- Men noen har gått på søndagsskolen, vet du, minner Odd Olsen om. Eller de har hatt en bestemor eller tante som har bedt for dem. Jo, det bor en dråpe godt i alle mennesker, slår han fast.
Odd Olsen er fra Fredrikstad. Faren var slakter, og familien hadde god råd.
- Vi hadde alt og mer til, forteller han. – Men det var et tomt liv helt til jeg møtte Herren, sier han, og hilser på en lys og blid fengselsbetjent som rasler med nøkkelknippet.

Aldri redd
Er han noen gang redd, tro?
- Nei, redd er jeg aldri, svarer han. – Men det er klart, jeg har jo vært oppe i noen kinkige situasjoner. En gang var det for eksempel to karer som ville ta meg. Men da, skjønner du, kom en tredjemann og sa at de skulle la meg være, siden jeg bare ville dem godt. Så redd er jeg ikke, sier han igjen, og rister hardt på hodet.
Det er Ingvald Viken som preker. Alle er stille. En høy stemme fyller det lille rommet.
- Ingvald leder Prison Fellowship, mens jeg er den som kommanderer, sier Odd Olsen med en buldrende latter.
- Kona synes jeg bruker vel mye penger på fengselet, men du vet, de aksjene der bare stiger, sier han, og lar butte fingre peke til himmels. Dessuten er han flink til å tigge. Før jul fikset han fine julegaver til de innsatte.
I 20 år kjørte han kirkebuss og fraktet små til søndagsskolen. Han måtte selge en splitter ny Mercedes for å få råd til å kjøpe den bussen.
- Men jeg fikk ikke fred verken dag eller natt før jeg hadde gjort det, sier han med blått blikk.
. Og du skjønner, det varte ikke lenge før jeg fikk en ny flott bil. Jeg har brukt en masse penger, men du verden som det har øst på igjen! Først ble jeg frelst, og så ble lommeboka frelst.
- Dette er gledessprederen vår, sier han og dulter Jan Erik Pettersen kameratslig i ryggen. Pettersen er til daglig begravelsessanger her i byen. Annenhver lørdag og helt frivillig synger han i fengselet. «May the circle be unbroken».
Det er 13-14 år siden han ble fast fengselsvenn. Det svinger av både de tog musikken. 10-15 tøffe karer og en alvorlig jente tramper nesten usynlig takten.

Sosial begivenhet
Odd Olsen snakker gledestrålende om den og den fangen som har blitt kristen. Men hvor mange av dem fortsetter på den smale sti?
- Hm.. mange faller fra, vet du, sier han. – Noen kommer igjen og igjen, men en gang bestemmer de seg kanskje for de aldri skal tilbake til gamle synder igjen.
Når man tilbringer mesteparten av døgnet på en seks kvadratmeter stor celle, kan man forstå at det er en sosial begivenhet når Odd og kristenkameratene kommer på besøk.
- Han er helt spesiell, nesten som en far, stotrer en av de innsatte på gebrokken norsk. En annen vil gjerne ha takk for at han, når han tross alt må sone, får sitte i et så godt fengsel.
- Jeg er fra Kosovo, forklarer han og rekker hånden i været. Jo, han ville gjerne bli bedt for. En kraftig far labber småkult fram og viser v-tegn, mens kompisene ler.
- Å, dette er så fint å få være med på, sier Odd Olsen med sånn glød i stemmen at ingen kan være i tvil om at han mener det han sier. Han legger hendene på mørke hoder, går rett på sak og ber en kort bønn. Tom timer har passert.
- Må Gud velsigne dere alle sammen sier han varmt mens han folder tykke fingre.
Tolv par føtter tusler tilbake til små rom med lukkede dører. Brått er det hverdag igjen. Men om none dager har Odd og kameratene lovt å komme tilbake.

-----------------------------------------------------------------

SA delte ut to bløtkaker etter reportasjen og de kom til neste Alpha-fest..

Fra venstre: Odd Arne Linstad, Ingvald Viken, Jon Mostad, Jan-Erik Pettersen, Egil Svendsen, Odd Olsen og Finn Gjølberg
Foto: Ingvald Viken